fredag 27. september 2013

Skjebnedagen

Det var ein heilt vanleg laurdag i september. Året var 1981, og eg hadde vore ute og leika det meste av den vakre haustdagen, spelt fotball, klatra i tre og begynt å grave ei hole i bakken som eg planla skulle bli ein underjordisk tunell.



Mor mi opna kjøkenglaset, og lukta av helgas kulinariske høgdepunkt, risengrynsgraut, fylte gardstunet. Det var middag. Då grauten var inntatt, venta tippekampen. To timar med tannlause og hardtarbeidande britar i svart kvitt, akkompagnert av ein entusiastisk og triviabesatt Arne Scheie.



Livet var godt. Eg var ein lukkeleg tiåring.



Hadde eg vore eldre, hadde eg kanskje tenkt at det var for godt til å vere sant. For det var det.



Ettermiddagen vart til kveld, Liverpool hadde vunne igjen og Arne Scheie sat i ein hotellbar og drakk seg full. Heime på Hareid samla familien seg igjen rundt fjernsynet. Heimelaga pizza og Jolly Cola kom på bordet. Dei vaksne gledde seg til tid for seg sjølv, medan vi borna såg fram til eit siste høgdepunkt før sengetid.

Pelle Parafins bøljeband med Tramteateret.



NRK viste no den tredje serien, Pelle Parafin og automatspøkelsene.



Det var spaning av høg kvalitet, kombinert med utsøkt humor og skøyeraktige karakterar. Billy Betong. Sandra Salamander. Ragna Rekkverk. For ein fantasi.



Kjøtdeig, ost, mais og cola kjærteikna gana mi der eg sat på golvet og stirra intenst på skjermen. Spaninga tok til, endå ein karakter viste seg. Ein bad guy som visstnok dreiv med ulovlegheiter. Han såg skikkeleg creepy ut, kven var han? Kva heitte han?



Det slo ned som eit lyn i ein liten robåt. Der og då visste eg at livet mitt aldri ville bli det same igjen. Ingen i stova sa noko som helst. Det var knystande stille. Veslesøstera mi knisa forsiktig, og vart straks irettesett av far min. Men det var for seint, eg skjøna teikninga. Frå no av ville eg alltid bli kalla Audun Automat.

Mandag morgon gjekk eg ekstra seint på veg til skulen. Der eg vanlegvis møtte klassekameratar, gjekk eg omvegar for å sleppe. Endeleg på veg inn i skulegarden høyrde eg ropa:



— Audun Automat! Audun Automat! Audun Automat! 


Alle hadde sett det same laurdag kveld, vi hadde berre NRK den gongen. Effekten var difor enorm.


Kvifor Audun, kvifor meg? Kunne han ikkje heite Eugen Automat, eller Arne? Var det fordi dei to fyrste bokstavane a og u var det same i både Audun og automat? Ja, det var sikkert det. Eg innsåg at slaget for lengst var tapt og at Tramteateret nok hadde kome opp med den beste løysinga. Audun Automat klang godt. Dei hadde nok ledd godt då dei klekte ut den.



Ikkje at det gjorde meg så mykje. Herregud, folk vart kalla verre ting. Men Audun Automat? Du hadde eitt liv, og så var det Audun Automat som skulle henge ved deg? Det var ikkje akkurat storslått.


Åra gjekk, og eg vart etterkvart van med kallenamnet mitt. Færre og færre hugsa kven Audun Automat var, men rett som det var måtte eg innsjå at eg tapte ein krangel fordi motparten hadde trekt trumfkortet og ropt: 

— Du då, Audun Automat!

Då var det lite eg kunne stille opp med. Siste ord var sagt, eg hadde ikkje utvikla eit forsvar godt nok til å slå tilbake. Med mindre den andre heitte Sandra eller Ragna eller Billy. 


Enkelte hadde god langtidshukommelse. Tjue år seinare kunne nokon plutseleg finne på å kalle meg Audun Automat. Like morosamt som i 1981 var det heldigvis ikkje, og langt i frå like effektfullt.


32 år seinare rusla eg gjennom ei av Oslo sine vakre, solfylte gater og fekk auge på eit kjent ansikt. Det var ein mann, han måtte vere rundt dei seksti. Ansiktet var alvorstynga der han hasta i retning det som sikkert var kontoret hans. Brått gjekk det opp for meg, det var Per Kjeve, skodespelaren som hadde gitt liv til karakteren Audun Automat. 



Det kjentes godt der og då, men eg skamma meg litt i ettertid. Eg hadde mumla det etter han med skuffande slagkraft og overtyding;

— Audun Automat!

Han snudde seg og smilte skeivt. Så gjekk han vidare.

Eg stod att med ei tom kjensle. Årevis med opparbeida frustrasjon som skulle kuliminere i eit inferno av ei skyllebøtte fortona seg i beste fall som ironisk hyllest.

Det var openbart at Per Kjeve hadde kome seg vidare i livet. 



No var det min tur.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar